Idag fikk vi kjennelse fra Tingretten, hvor de avviste å behandle saken basert på at bosted ikke var i Norge – og de poengterte at saken ikke var avvist i Amerikansk rett. De påpekte at delt foreldreansvar ville være konfliktøkende – og at Liam kunne ha tilknytning til USA nå. At han er uten 99% av familien sin, at han ikke engang får lov til å snakke med meg på telefon eller Skype – og at 4 1/2 måned av tiden han har vært borte har han vært i fengsel – det ble ikke vektlagt nok. Nå er det samling og prosessering før ny strategi lages og gjennomføres. Jeg har aldri vært så fortvilet som jeg er nå – men jeg er 100% sikker på at Liam og oss andre skal vinne frem, og få være sammen.

Her er kjennelsen: Trykk her

Advokaten min trodde ikke at hun kom til å gidde å svare engang, selv om jeg slaktet jobben hun gjør grundig. Han tok litt feil – men ikke mye. Sammen svaret kom DVD’en “The Best Interest of the Child” – i uåpnet plastforsegling. Så dommeren hadde ikke engang sett hva jeg leverte som dokumentasjon i stevningen! Dette er jobben hun (ikke)

Foto: Erlend Aas / SCANPIX

gjør for dine skattepenger. Her er alt hun hadde å si til min tilbakemelding, og oppfordring til å gjøre noe:

“Jeg bekrefter at jeg har mottatt e-posten din av 6.ds. Videre bekreftes at din etterspurte CD ble returnert av vårt forværelse til deg pr. post den 7.ds. (iht til e-post av samme dag fra vårt forværelse v/Norborg ). Det vises til dette oversendelsesbrevet. 

For øvrig finner jeg ikke grunn til å kommentere din nedenforstående e-post. Jeg viser til  den avsagt (avvisnings-) kjennelsen av 08.12.2111 som ble postforkynt for din advokat- Are Aurlien – samme dag. Han vedtok forkynnelsen på vegne av deg 12.12.2012 

Mvh

Sissel Domaas

tingrettsdommer

Etter å ha tenkt meg grundig om, har jeg kommet til at frykt-regimet hvor aktører er redde for å kritisere dommere er skadelig, og at det er en moralsk plikt å gjøre de som gjør en elendig jobb oppmerksom på det – og også andre. Dersom alle som blir utsatt for hensynsløs, uprofesjonell eller på andre måter dårlig arbeide fra offentlige tjenestemenn, er jeg sikker på at systemet de representerer vil ta affære i det øyeblikk noen utmerker seg med gjentatte episoder. Jeg har opplevd helt horribel behandling fra dommer Sissel Domaas og Oslo Tingrett, og her er mailen jeg sendte idag. Klikk på bildet for å lese den. Kanskje opptrer hun profesjonelt og bruker denne muligheten til å rette opp – eller så fortsetter hun som før. Du kommer til å få vite hva som skjer. 

Nå har jeg blitt informert fra uoffisielle kilder at hun faktisk har klart å komme ut av fengselet uten å forlate landet. De har neste “Master Hearing Date” 3. Mai.

Så nå er sønnen min husløs i Miami med en mor som ikke har bolig, ikke har penger, ikke kna jobbe (lovlig) – og fortsatte ifølge facebooken hennes med festeveninner og -venner bare noen timer etter at de kom. De har tydeligvis internett, for jeg ser hun er på Skype – men svarer ikke på anrop foreløpig. Idag er det lørdag, og da har vi etter vår avtale Skype-samvær klokken 19.00 norsk tid, som hun ikke har gitt noen beskjed om at skal endres. Noen som tror at avtalen blir overholdt?

 Idag våknet jeg opp kl 05.30, med en krystallklar drøm om at Liam var hos meg, og at jeg fikk vite at de var kommet tilbake i Norge.. Drømmen fortsatte frem jeg sto opp, sjekkt USA´s webside for status på fanger – og fant at de er LØSLATT! Men ikke noe om de er på vei med fly, om de er i et annet fengsel, eller rett og slett sluppet ut… Jeg har ringt UD, som skal ringe tilbake – og kjenner ganske mye rart nå…

Her er absolutt siste nytt fra det automatiske telefonsystemet til USA´s variant av UDI. Klikk direkte på telefonnummeret her for å høre opptaket på 1 minutt:

 +12403141500 on 2012-02-03 at 07.58 

Ikke så lett å forstå, og synd jeg som far ikke blir informert engang, slik loven sier..

Igår fikk jeg kopi av en høyesterettsdom som er helt fersk, i en sak som er veldig lik Liam-saken: Mor stikker av under påskudd av  et par ukers “ferie” – og faren som ikke har foreldreansvar rekker med det ikke å stoppe “flyttingen”. Nå er nok ikke kvinnen i denne saken like syk som i min – men det er allikevl svært likt. Akkurat som meg, forsøker han å endre på foreldreansvaret for å hjelpe barna. Saken dreier seg som i Liam-saken altså både om hvorvidt saken kan føres i Norge, og om han i hans tilfelle skal ha foreldreansvaret. Etter runder i Tingrett og Lagmannsrett, finner Høyesterett at det at mor stikker av uten varsel er illojalt mot barnets og farens interesser – og at hennes bosted ikke bør ansees for endret til utlandet, siden flyttingen var i strid med loven. 

Mannen tapte selve foreldreansvarsbiten – og høyesterettsdommen sier ikke noe om innholdet i denne – men det viktige er jo at dommen slår fast at slurvedommen til Domaas i Liam-saken er feil. Så nå får vi se hva min norsk advokat anbefaler på mandag – ny sak for Asker og Bærum Tingrett, eller er det andre måter. 

Link til dommen: VERNETING-H 2011-MOR FORELDREANSVAR ALENE FLYTTET UTENLANDS UTEN Å VARSLE FAR

Liam Alexander Norum-Marents, født 28.09.2006 er norsk statsborger, registrert bosatt i Bruksveien 73, Snarøya. Han har norsk pass, og norske foreldre. Hele hans familie er norske, og bor i Norge. Liam snakker norsk, og har gått i norsk barnehage frem til noen dager før han ble kidnappet.

Som norsk statsborger er Liam beskyttet og har som borger av kongeriket selvstendige rettigheter. Vi har en del ulike verktøy for å beskytte norske borger. Vi har Politi, vi har Forsvaret, vi har Helsevesenet, og vi har også Utenriksdepartementet, som bl.a. bistår norske borgere i utlandet. Så hvis en nordmann i Gambia er så uheldig å knulle noen smågutter, så bistår de med oppfølging og sikrer at hans rettigheter i fengselet. Norsk bistandsadvokat flyr ned, forsvarerteam etableres. Kommer du på tur til Kongo til å blåse hodet av sjåføren din, kommer UD – og forhandler direkte med myndighetene, passer på at du har mat, drikke, legehjelp og det andre du trenger for å ha det fint.

Så da jeg fikk vite at 100% norske Liam på 5 år satt fengslet i USA, tok jeg kontakt i grenseløs naivitet – jeg trodde noen kom til å gjøre noe. Hvilken latterlig og ubegrunnet naivitet!

• Når jeg ringte UD i Norge; der fikk jeg bekreftet det jeg fortalte dem, og at jeg måtte ringe Generalkonsulatet i New York
• Når jeg ringer Generalkonsulatet i New York, blir jeg etter litt frem og tilbake satt til Hedda Werenskiold – eller rettere sagt til hennes avslåtte mobiltelefon.  Dette er midt på dagen amerikansk tid. Jeg ringer tilbake til Generalkonsulatet, og får beskjed om at ingen andre kan hjelpe, men at jeg kan forsøke å sende en epost hvis hun ikke tar telefonen.
• Jeg skriver mail og legger beskjed – og når hun endelig blir kontaktbar, er det i form av at hun setter meg som kopi når hun videresender mailen til Merete Hvardal. Jeg svarer med spørsmål om det er slik at jeg skal ringe Merete Hvardal – og etter lang venting kommer det nei, det skal jeg ikke – jeg skal sitte og vente til de får tid til å ringe meg.
• Jeg får etterhvert beskjed om at de skal se på saken, og at Hvardal skal skrive noe, og sende til Oslo. Jeg ber om at hun sender kopi til meg, men det kan hun ikke – men jeg kan ringe henne for å få vite hva hun fant ut. Når jeg ringer tilbake tar hun ikke telefonen – og sent på kvelden unnskylder hun seg med at noe annet kom opp, men at hun nå er ferdig. Men dessverre, dessverre – hun kan ikke si hva hun skrev – jeg må ringe til UD i Oslo, og så skal de si det. Klokken er nå omkring 23 norsk tid.
• Jeg ringer UD, og de er opptatt og skal ringe tilbake. De ringer ikke tilbake. Jeg ringer dem igjen eter noen timer, men de har ikke glemt meg, de er bare så opptatte men nå er de ikke opptatte. Men de kan ikke si hva Hvardal skrev fordi de ikke kan det. Jeg sier at det sa Hvardal men de sier at det hjelper ikke, jeg må snakke med  Christian Boysen.
• Ok – la meg snakke med Christian Boysen da. -Nei, han er ikke her så sent. Ok – når kommer han? Hen begynner kl 08.00
• Kl. 08.01: Jeg skal snakke med Christian Boysen, takk. Nei, han er ikke her. Ok. Når kommer han? Vet ikke. Kan jeg få mobilen hans og ringe ham? Nei. Kan du ta en beskjed? Nei. Kan jeg sende en mail? Ja. Har du meiladressen? Nei, menn VENT lit…
• Fortsettelse følger – men resultatet er kun flere løgner, sabotasje mot mine rettigheter som far – og aller værts – de driter i å gjøre noe som helst- BORTSETT fra å utstede et dokukment til fengselet der de gjør det klart at kvinnen har foreldreansvar alene.
• 

Siden kvinnen ikke hverken vil eller klarer å ha en jobb slik som deg og meg, var det viktig for henne å fortsatt motta barnebidrag, morstrygd, arbeidsavklaringspenger og alt det andre en profesjonell NAV-**** lever av. Derfor beholdt meldte hun ikke flytting fra sin flotte leilighet på Snarøya – med strandlinje betalt av dine (og mine) penger. Følgelig har hun adresse der – og etter loven skal man stilles for retten der man har bosted. Om du f.eks. midlertidig studerer noen år i utlandet, regnes du fortsatt som bosatt hjemme i Norge. Følgelig leverte jeg stevning for avgjørelse av foreldreansvar osv. til Asker og Bærum Tingrett rett før sommeren – og etter mange kreative tiltak, med bl.a. å henvise til advokaten sin Heidi Bache-Wiig som så hevdet at hun ikke hadde oppdraget, samt å melde flytting fra Bruksveien 73 i Bærum til Akersveien 21 i Oslo, klarte hun å gi dommeren i Asker og Bærum Tingrett muligheten til å slippe unna å gjøre jobben med å ivareta selve hovedpremisset i Barneloven: Barnets Beste. Da jeg har statistikk på at gamle gubber i dommerstolen dømmer skjevt i menns disfavør, snudde jeg meg rundt og leverte stevning for Oslo Tingrett i håp om å få en oppegående dommer. Sukk. Det er enklere enn det høres ut som – høres det ut som – det er et skjema for det. Dommere har nemlig en veiledningsplikt, og er instruert i å veilede saksøker slik at terskelen for å få hjelp ikke skal være så uoverkommelig for de fleste normale. Så jeg ba rett og slett retten overføre foreldreansvaret og fast bosted til meg, og selv avgjøre samværet. Her er hva jeg skrev i begrunnelsen:

Etter det som for virket LAAANG tid, sendte jeg en begjæring om midlertidig forføyning – et verktøy man bruker når noe haster, og jeg ba om at retten midlertidig lot meg få foreldreansvaret frem til retten kunne gå inn i saken i full bredde. Dessverre viste Oslo Tingrett seg å ikke virke så godt i praksis…

Korrupsjon eller bare farlig udugelighet og inkompetanse?

Med noen hundre mislykkede forsøk på å finne en med myndighet som kunne ta tak og hjelpe Liam – og istedet bli sabotert hele veien, var veien kort for meg til å bli Read More

På forsommeren ble det klart at løgnen som kvinnen leverte om at de skulle komme hjem bare skolen var over – var en løgn som alle de andre. Derfor besluttet jeg å starte jobben med å be retten om å vurdere foreldreansvaret, slik at jeg med loven i hånd kunne hente Liam der han måtte være. I barnefordelingssaker er det etter hva jeg forstår vanlig at begge peker på den andre og sier stygge ting i retten – så selv om det jeg sier om kvinnen er riktig, risikerte jeg at det ikke ble tillagt særlig vekt. MEN: jeg hadde en stor fordel: jeg har jo en eks til – med barn sammen – og hun vil jo kunne uttale seg både mer nøytralt og fra en mors perspektiv. Det er lite sannsynlig at en mor ville lyve om at en dårlig barnefar var god – for det ville jo skadet hennes eget barn! Så jeg fikk min friske eks til å skrive en uttalelse på godt og vondt, som jeg kunne bruke for å vise at anklagene fra den syke eksen var løgn og fanteri. Lurer du på hva hun skrev? Her er det!

Jeg har vært hos politiet relativt mange ganger, inklusive telefonsamtaler omkring 50 møter i denne saken – med både Kripos, Oslo Sentrum Politistasjon, Majorstua Politistasjon og Asker og Bærum. I min mer sprelske ungdom var jeg ofte glad for hvor udugelige de var og er, men det er ikke tvil om at nå som Liam trenger hjelp hadde jeg ønsket at det var bedre stelt. Jeg har forsøkt å få hjelp til  å

• etterlyse dem når de var borte fordi jeg ikke visste om noe hadde skjedd
• anmelde kvinnen for samværssabotasje
• hjelp til å gi amerikanske DHS rullebladet til kvinnen for å dokumentere at hun var dømt i Norge
• hjelp til å få utskrift som dokumenterte at kvinnen var separert i Norge, slik at ekteskapene i USA var bigami
• hjelp med en utskrift som beviste at jeg var far til Liam så jeg kunne få offisiell status i forhold til saken i USA

Alt dette var ikke mulig, trass i kanskje 100 timers forsøk med alle mulige kontaktpunkter. Spesielt de siste 2 punktene er jeg helt sjokkert over at de ikke klarer. Men NÅDE den som kjører i 54 i 50-sonen!

Som et ledd i min strategi for å redde Liam hjem, tenkte jeg at hvis moren som altså sitter frivillig i Pennsylvania i deportasjonsfengsel – hun kan velge å reise frivillig på dagen – blir siktet i en straffesak – så ble hun kanskje pålagt å vise sitt fagre åsyn i gode, gamle Norge? Jeg gikk en tur over veien til våre helter på Majorstua Politistasjon, og etter litt kø fikk jeg sagt til glassveggen med det tomme hodet bak at jeg skulle levere en anmeldelse. Jeg ble tillatt å komme inn på skranken og tomhodet ville vite hva, jeg forklarte at det var bigami og kort om saken, og tomhodet informerte om at det var en sivilsak og kom deg ut. Jeg informerte så tomhodet om at bigami er straffbart etter straffeloven med 6 års strafferamme, og ikke en sivilsak. Tomhodet fikk hjelp av en kollega til å forstå dette, før hun Read More

Jeg er blant de som tror at Barnevernet er en nyttig instans, og som kan være svært bra for – barn. Derfor har jeg kontaktet Barnevernet  i Asker hvor jeg bor – men de kunne ikke hjelpe så lenge barnet ikke bodde i Asker. Jeg forsøkte å levere en bekymringsmelding – men den leverte de tilbake. Gjennom en god venninne med noen tiårs erfaring med sosialarbeide og barnevern fikk jeg møte med to bra damer i barnevernet i Bærum – hvor Liam og moren er folkeregistrert – og har postadresse. Selv om historien og dokumentasjonen gjorde inntrykk, så hadde de absolutt ingen mulighet til å hjelpe, før Liam fysisk befant seg i kommunen. Han trengte ikke bo der – de kunne hjelpe med en gang han fysisk var der. Dessverre, dessvere. Jeg tryglet om at de eventuelt kunne ta en telefon til kvinnen, og kanskje snakke med henne om at barn kanskje hadde det bedre utenfor fengsel – men ikke engang det var mulig, dessverre. Jeg forstår problemet med at de formelt ikke kan gjøre vedtak osv. – men den telefonen, hadde jeg ønsket de kunne tatt. Men når Liam endelig er tilbake, kommer jeg til å søke hjelp både hus BUP og Barnevernet, for å forsøke å reversere den negative utviklingen som han har vist spesielt det siste året. Her har du Bekymringsmeldingen min – som altså igjen ble levert meg tilbake i hånden:

Dobbeltbigami! Jeg vet ikke om det er mest sinnsykt eller bare trist – men noen dager før mitt første og eneste samvær med Liam siden kidnappingen, i Januar 2011 – så har altså kvinnen påny funnet seg en mann som er villig til å sette navnet sitt på en ekteskapskontrakt. Da hun er fullstendig blakk, og stadig bedrar gamle venner med misligholdelse av smålån, så kan vi være sikre på at det ikke var penger som lokket Hr Israel Shabbatz… Merkelig nok ble ikke Hr. Shabbatz nevnt med et eneste ord, han heller – hverken av kvinnen eller Liam, selv om det da altså bare var dager siden det store giftermålet.

Nå er det vel slik at intet varer evig, og kanskje er det at kvinnen glemte ham så fort noe av grunnen til at denne nye, vakre kjærlighetshistorien tok slutt etter bare noen uker. Senere vil du få lese at kvinnen bruker nettopp dette ulovlige (bigami-) ekteskapet som grunn overfor både Oslo Tingrett og amerikanske myndigheter til at hun skulle få lov til å endre status fra ulovlig opphold til ønsket medborger. Kanskje glemte hun skilsmissen også? Eller er hun bare en simpel bedrager som tror andre er for dumme til å bruke nettet? I tilfelle det er glemsomhet, så kan jeg etter å ha investert 10 dollar som registrert bruker av Miami´s elektroniske registre over skilsmisser dele følgende:

Her er videoen hvor kvinnen 10. juli 2011 kl 21.00 norsk tid, rett før hun fengsles i USA, både forteller at hun anser meg som god far, – men det er både trist og skremmende å se hvor totalt uinteressert hun er i Liam og oss andre: sjekk disse sitatene – eller se selv hvordan det er å diskutere med en kvinne med 100% sosiopatiske trekk: “Jeg synes jo du er en god far for Liam, jeg har ikke noe ønske om å nekte deg samvær med sønnen din”.Hun avslører også hva som er viktig i barnefordelingssaker:

• “Dette handler om meg og mitt liv”
• “jeg ser ikke på dette som sabotasje, du må se større på det”
• “Skal jeg leve mitt liv etter hva som er best for deg og Liam da??”
• “Hva med meg? Jeg må også kunne regnes her da”

Videoen er verdt å se – men selve uttalelsen kommer kommer ved 3 minutter og 13 sekunder om du har dårlig tid..

Enklere kan vel ikke en liten redd gutt si det til faren sin. Det er ikke lett å holde seg rolig, når ingen bryr seg om barnet du elsker over alt annet! Liam sa dette på slutten av de vi den gang trodde var slutten på 12 måneders helvete. Nå er det gått enda 7 måneder, og han har sittet i deportasjonsfengsel siden 17. oktober – altså i 2,5 måneder…

Her er en lite utsnitt som var vondt å se – både at Liam hater å være der – men videoen viser også virkelig frykt i øynene hans når han venter på straff fra moren…

Det fine denne perioden var at jeg ofte fikk snakke med Liam på Skype Video- og han fikk også snakke med Lillebror, og det var godt. Riktignok ikke hver uke som avtalt, og det ble mye sabotert- og absolutt aldri på tiden- men allikevel flere ganger i måneden! Raskt fant vi ut at de var i Florida, på grunn av en T-skjorte han hadde på seg. Det vonde var å se ham, langhåret og ustelt. Miami har tropisk klima- og Liam hadde oftest store ullstøvletter (Ugg)- og kanskje underbukser. Han virket trist, snakket dårligere norsk- og fortalte bl.a. at han sov på verandaen fordi han ikke hadde noe rom. Det er selvsagt hyggelig at kvinnen har seg- men synd at organiseringen medfører at en 4-åring sover utendørs i Miami..

I disse ukene blir det stadig klarere for meg hvor mye det påvirker meg at Liam er borte, og jeg stanser alle prosjekter og kurs på jobben som ikke er helt nødvendige for å overleve. Jeg bytter til billigere bil, kutter ut alt jeg kan kutte, og går i Survival Mode- beslutningen min fra Mai om at jeg aldri vil tillate at Liam blir borte står fast, men jeg kjenner og skjønner at jeg skal betale ikke bare tid og penger, men at kroppen min gir stadig flere signaler om at det ikke er bra å miste barn. Søvn er dårlig, smerter i bryst og mage, konsentrasjonsvansker og jeg merker at jeg blir merkbart mer sliten for hver måned. Jeg forsøker å gå turer, starter med en ny terapeut for egenterapi, fokuserer på samboer og yngste sønnen. Men fy flate, jeg skjønner de som gir opp, enten kampen for barnet eller alt. Igjen tenker jeg at de rundt meg gjør at jeg ikke lar meg gå helt istykker.

Trodde du bigami var noe gammeldags? Tro om igjen. Kvinnen må ha blitt klar over at arbeidsledige, ubemidlede parasitter ikke er overvettes velkomne i landet som symboliserer individets ansvar, spesielt hvis de kommer inn under falske forutsetninger. Siden kvinnen allerede hadde giftet seg for penger i Norge, så regner jeg med at det var kort vei til å tenke seg at hun kunne gjenta suksessen i USA… Som du kanskje allerede har sett i utskriften fra Oslo Folkeregister tidligere på denne bloggen; hun er altså separert – ikke skilt – i Norge – så det du får her er faktisk dokumentasjon på Bigami. I Norge har dette en strafferamme på 6 års fengsel.. Nå må du LOVE deg selv å ikke slutte å lese – for vi har såvidt begynt… Den heldige unge mannen er en sikkert kjekk Cubaner – jeg har ikke hørt om han hverken før eller senere – fra hverken kvinnen eller Liam. Ekteskapet ble kortvarig – det ble annulert allerede samme dag – ifølge “Clerk of the Courts” i Miami var det visstnok noe drama om penger..

Etter litt over 4 måneder får jeg vite at kvinnen har snakket med sin mor Aud på telefon, og når jeg ringer henne, blir vi enige om at hun skal forsøke å forklare kvinnen at det er bra for barnet at det får snakke med faren sin – og bra for faren også, selv om hun åpenbart prioriterer dette begrenset. Når jeg endelig får de på tråden, klarer jeg å styre redsel og sinne slik at jeg får lov til å snakke med Liam, og det var både grusomt og fantastisk. Han gråt, og fortalte han ville hjem. Jeg lovet at vi snart skulle være sammen, og fikk overraskende lov til å ha samtaler på Skype fremover.

Kvinnen fortalte at hun skulle gå på “skole” der, men ville ikke si hvor de var. Hun sa at de kanskje kom hjem før jul, og som den optimistiske idioten jeg var og dessverre fortsatt er, så trodde jeg henne, og øynet en slutt på det helvetet de siste måneden hadde vært.

På dette tidspunktet viste det seg ikke overraskende at kvinnen ikke bare løy for meg – det er også andre som blir bedratt. Via omveier har jeg fått vedlagte skriv fra NAV som viser hvordan kvinnen har blitt tatt på fersken i trygdebedrageri, i form av at hun forledet NAV til å tro at hun var i Oslo og studerte. Det er synd at ikke NAV bryr seg nok til å forfølge denne saken… Arbeidsavklaringspenger – stanset på grunn av svindel

Det viste seg også at dette med spontan forlengelse og midlertidig opphold også var svindel og bedrag – her er hva kvinnen skriver på Facebook, 4 måneder FØR hun reiste på “ferien” til USA – på såkalt “Visa Waiver”, altså 90 dagers turistvisum på godt norsk. Det betyr at hun hadde til hensikt å svindle alle – lenge før det skjedde.

Jeg er nå helt desperat, sint og fortvilet – og setter igang alt jeg kan for å få Liam tilbake til broren, faren og resten av familien sin. Jeg antar at de er i USA, og får indikasjoner på at de er i Los Angeles, men vet ingenting. Første stopp:

Advokaten: I og med at jeg fulgte hans råd om å ikke saksøke for foreldreansvar mens Liam var liten, er dette ikke kidnapping etter norsk lov, og heller ikke etter internasjonale konvensjoner. At hun flytter ut av landet med ham uten å varsle, og også bryter inngått samværsavtale – og hindrer Liam i å utøve hans rettighet i form av kontakt med begge foreldre er helt klart ulovlig, men allikevel ikke straffbart. Hvis du forsøker å hente barnet for å gjennomføre din lovfestede rett til samvær derimot – det er kidnapping. Ikke gjør noe dumt.

Politiet: Dette er en sivil sak, og vi har ikke noe med det.  Hvis hun sier hun kommer hjem, så kan du jo bare vente til det.

Hva kan vi lære av dette? Samværsavtaler har litt mindre verdi en dasspapir, fordi det ikke er noe mykt å tørke seg med. Her er den juridisk bindende avtalen, som i Norge ikke er bindende hvis ikke den ene parten har lyst: Samværsavtale

Med mye kamelsvelging klarte jeg å samarebeide og bestikke kvinnen med ekstra penger og fleksibilitet, og selv om maktovergrepene og truslene fra kvinnen var ofte forekommende – og hun fra fødselen og helt frem til idag 5 1/2 år senere ikke har overholdt en eneste avtale i tide – så var Liam og jeg sammen stadig mer, og han fikk også en lillebror (med en annen mor, heldigvis) helt på slutten av 2007.  For at bloggen ikke skal bli for lang og kjedelig, spoler jeg helt frem til Mai 2010. Kvinnen informerte om at hun skulle på ferie i 2 uker, og at de kom til hjem 26. mai. Samværet måtte derfor utsettes til 27. mai. Jeg synes det bare var hyggelig for Liam, og gledet meg både på hans vegne, og til han kom hjem. Jeg hadde akkurat kjøpt et stort hustelt, og vi tre guttene skulle oppdage Sabeltann og Kjuttavika i Kristiansand noen uker senere, og jeg hadde også kjøpt flybilletter til oss alle tre til Spania, hvor vi skulle kose oss med gode venner og garantert solskinn. Slik ble det som leseren vet, ikke.

Den 26. mai 2010 ringer jeg kvinnen for å avtale klokkeslett dagen etter, og får etter litt nøling beskjed om at “Vi er ikke hjemme enda”. På spørsmål om når de kommer hjem, er hun vag, og sier snart, og når jeg presser på får jeg triumferende vite at det har jeg ikke noe med, det er hennes unge. Jeg har uikke foreldreansvar, og hun gidder ikke diskutere med meg. Hun bryter samtalen, og de verste 19 månedene – hittil – i mitt liv starter.

De starter med at jeg mister all kontakt – kvinnen slutter å svare på telefonen, og når jeg kontakter moren hennes Aud så er hun like sjokkert som meg – hun har ikke hørt noen ting. Jeg får telefon fra barnehagen hvor de lurer på hvor Liam er – og jorden forsvinner under bena på meg. På dette tidspunktet hadde jeg nylig møtt min nåværende samboer, og uten henne og min yngste sønn, tror jeg ikke jeg hadde klart tiden som nå kom spesielt bra.

Jeg reiste ut på adressen NAV leide til henne i Bruksveien 73 – og når jeg kikket inn, ble jeg kald inni meg: Alt var tomt. Alle leker og eiendeler var vekk. Dette var ikke en spontant forlenget ferie – dette var kidnapping. Hun hadde planlagt dette uten at noen i hverken hennes eller min familie visste noe – like så lite som hennes sponsor NAV visste noe, barnehagen eller noen andre.

Etter noen minutters samvær med mitt nyfødte barn, ville kvinnen avbryte gledes stunden, fordi hun ville i kafeteriaen. Jeg sa at jeg ikke ville avbryte, og sa hun kunne gå ned, mens vi var sammen på rommet. Dette ville hun ikke – og det endte med at samværet måtte fortsette i heisen og kafeteriaen fordi kvinnen ønsket det. Kvinnen overlot barnet til en annen i kafeteriaen, og ba meg bli med ut og diskutere. Iløpet av samtalen la hun betydelig tyngde i argumentasjonen sin – i form at hun slo meg kraftig på høyre side av ansiktet – og med dette antok jeg at passiaren var over. For ordens skyld – jeg rørte henne ikke fysisk hverken den gangen – eller neste gang hun fysisk angrep meg.

Jeg ble ikke skadet utover smerter og opphovning, og tok kontakt med advokaten min for å få råd om hva jeg skulle gjøre. Svaret sjokkerte meg. Beskjeden var kynisk og smart: Gå hjem. Det er ingen vits i å oppsøke legevakt for å fotografere og senere politianmelde. At en kvinne slår en mann i Norge blir forsiktig sagt ikke prioritert av politiet – og vil resultere i henleggelse. Denne henleggelsen vil så advokaten til kvinnen bruke til å vise at jeg trakasserer henne med falske anmeldelser – noe som viser at det er høy konflikt, og det stresser mor. En stresset mor er skadelig for små barn. Dommeren vil dermed anse at samarbeide er umulig, og samvær vil være null eller nær null. Så jeg kjøpte meg en bolle og dro hjem. Men jeg var blitt far!

Ukene og dagene rundt termin var spennende, jeg leste alt jeg kom over på nett og i bøker om forløp – og med kvinnen hadde jeg en avtale om at hun skulle gi beskjed når fødselen var nært forestående, og så skulle jeg ikke få lov til å være med – men være med barnet rett etterpå. På dagen den 30. september ringte hun endelig, og hjertet mitt stoppet nesten. Jeg kjørte inn til siden, og hørte henne:

“Ja, nå er han kommet, altså”

Etter et par sekunder skjønte jeg hva som hadde skjedd – for å unngå den irriterende og brysomme faktoren barnefaren var – så hadde hun rett og slett latt være å informere som avtalt. Jeg fikk frem “Når?”, og hun fortalte at han ble født 36 timer tidligere. Hun gikk med på å la meg besøke barnet vårt – og jeg kjørte i ikke helt lovlig hastighet ned til Ullevål Sykehus. Der ventet et lite mirakel – og et slag i ansiktet – bokstavelig talt.

Noen uker før planlagt fødsel kontaktet kvinnen meg, og ønsket å gjøre unna papirarbeide i forbindelse med farskap på forhånd, slik at vi slapp å gjøre dette på sykehuset – og jeg var enig i at det var jo lurt. La oss ha fokus på det fantastiske som skulle skje. Vi møttes på NAV på Frogner i Oslo, og fylte sammen ut det egnede skjema; om farskap og foreldreansvar. Øverste del var om at jeg erkjente farskap, og at hun erkjente at jeg erkjente. Underskrifter fra begge parter hørte til. Dernest fylte vi ut biten om foreldreansvar, og igjen var det underskrifter fra begge parter. Så jeg skrev under påny – og ga skjemaet til kvinnen. Jeg kontrollerte ikke eksakt hva hun skrev – og så leverte kvinnen skjemaet i skranken, vi fikk hver vår gjenpart, og jeg var ferdig som far. Sjekk nederste linjen på skjemaet for å se forskjellen som utgjør forskjellen.

Det som skjedde var at kvinnen rett og slett lot være å undertegne nederste delen – som med kun min underskrift ikke var gyldig. Når jeg senere fortalte dette til kvinnen, viste det seg at hun ikke hadde gjort en feil, men faktisk var stolt over å ha klart å frarøve sitt ufødte barn at faren skulle forplikte seg til å ta ansvaret for ham. I ettertid har akkurat denne svindelen skadet både meg og Liam svært mye, da det som mann i Norge er tilnærmet umulig å få endret på dette så lenge barnet er lite. Ifølge advokaten jeg kontaktet for hjelp – så ville alle mine forsøk på å bruke retten til å sikre barnets og mine rettigheter bli sett på som konfliktskaping, noe som stresser en mor, og dermed skader barnet. Resultatet blir dernest nesten helt sikkert minimalt eller intet samvær.  Så advokaten, som antagelig er den beste i landet på akkurat dette, sa rett ut at jeg måtte lære meg å legge meg flat, svelge kameler, og samarbeide i absolutt alt, for å se barnet mitt. Jeg stoler på ham, og har fulgt denne strategien. Frem til kvinnen kidnappet barnet vårt i mai 2010 har det fungert greit på den måten at vi har fått være sammen “vanlig samvær”, dvs annen hver helg, en ukedag, 4 uker om sommeren og ellers når det ikke passet kvinnen å ha barn, og absolutt ingen andre ville passe ham.

Etter kidnappingen i mai 2010, har imidlertid det at jeg er bedratt for foreldreansvar gjort ekstremt stor  skade, og i ettertid er det ikke sikkert jeg ville gjort det samme – men jeg forsto ikke dengang hvor sterke psykopatiske trekk denne kvinnen hadde og har. I pottitlandet Norge er det faktisk så sykt at jeg som far ikke engang lovlig fikk utskrift fra Folkeregisteret med fødselsattest for mitt  eget barn, så jeg kunne dokumentere tilknytning overfor Amerikanske myndigheter i min kamp for at Liam skulle få snakke med meg. Så vedlagte fødselsattest er faktisk ulovlig fremskaffet av en hyggelig person med evne til å se hvor fortvilt situasjonen er. Mer om dette kommer, men for nå:  Jeg stolte på de med erfaring, og tilskrev mye merkelig oppførsel hormoner og dårlig oppdragelse.  Dette var en av de mange feilene jeg gjorde.

En stund utpå våren møtte jeg kvinnen på Jacob All´s på Majorstua, for å snakke om praktiske ting og fremtiden – og som det er typisk for meg – så dro jeg en liten spøk for å lette på en litt pinlig situasjon. Jeg sa: “Hvis det er noe du vil fortelle meg noe nå, så er tiden inne. For jeg har fått vite det”.

Etter noen sekunder ba hun meg om å si hva det var, men jeg gjentok “Jeg gir deg muligheten nå til å fortelle det selv – men jeg vet det.”

Så sier kvinnen: “Ja, altså, jeg er jo gift, da”. Deretter forteller hun meg om hvordan hun har mottatt 300.000 kroner samt å disponere en leilighet på Frogner i Oslo, for å gifte seg med en kineser som trengte oppholdstillatelse. Jeg var helt lamslått, men skjønte at hun mente det. Så slo tanken meg – hva med barnet – er det ikke slik at et barn født i ekteskap automatisk regnes for å være mannens? Jeg fremla dette, og hun beroliget meg med at hun blåste i kineseren – og at hun kom til å bryte avtalen, og skille seg iløpet av månedene frem til fødselen. Dette var den andre store løgnen hun kom til å servere – men mer om dette kommer senere. Og det viser seg at med norske lover og bestemmelser – er det vanskelig å avsløre slike svindlere.. Her ser du dokumentasjon fra Oslo Folkeregister på at hun er separert (ikke skilt) fra denne personen..

Snakk om å bli overrasket over uttellingen på en spøk..